torsdag 23. september 2010

En trassiker

NEINEINEINEINEINEINEINEINEINEINEINEINEI

Man har jo hørt historiene. Sett TV-programmene. Om unger som kaster seg ned på bakken, hyler og skriker, nekter å gjøre som de får beskjed om, slår og sparker, torturerer sine foreldre ved å lage voldsomme scener i butikken og på kafè. Vi har lyttet og sett med skrekkblandet fryd, glade for at det ikke er oss. Nå er det det. Oss, altså. Vi har nådd den fryktede trassalderen.

I går gikk vi til barnehagen som vi pleier. Bittelille T i vogna, og lille A (2) på storebrorbrettet, mamma bak og dytter. Plutselig smeller det fra A:
 
"NE-EI! IKKE TA PÅ MEG!"

Kjære alle dere som snudde dere og sendte stygge blikk. Jeg rusket ham faktisk bare litt i håret. "Ikke ta på meg" er hans nye yndlingsfrase, sammen med "Ne-ei, ikke sove natta!", "Ne-ei, ikke barnehagen!", "Ne-ei, ikke hjem!" og "Ne-ei, ikke pusse tenner!" I store, feite versaler og langt flere utropstegn enn jeg spanderte her. Og gjerne mens jeg befinner meg i et helt annet rom i leiligheten.

Vi kom oss i barnehagen. Uten mer irriterende kosing og rusking fra duste-mamma. Det var verre på vei hjem. Da var nemlig søskenbrettet på vogna kommet i unåde. Lille A skulle bæres hele veien hjem. Det lot seg ikke gjøre, med mindre jeg parkerte lille T og vogna på fortauet og forlot dem der. Det hadde jeg ikke lyst til. Dermed var også jeg i unåde, og A parkerte seg selv på fortauet. Med sirenen på.

Du kan si jeg burde tatt ham under armen og bare gått. Men det var vanskelig av to grunner, den første har jeg allerede nevnt - det er vanskelig å trille vogn og bære rabiat toåring samtidig. I tillegg har toåringer den egenskapen at de kan gjøre seg til gelè hvis de vil. Og det er vanskelig å få skikkelig grep om en gelèklump. Og dessuten ville jo bæring - om det i det hele tatt var mulig - innebåret seier til toåringen. Ikke at jeg ville nektet ham det slik situasjonen var. Hadde jeg kunne bære ham, hadde jeg heller gjort det enn å stå strandet på fortauet og bli beglodd av hoderystende forbipasserende. Så der var vi.

Til slutt gikk det over. Just like that. A stilte seg på brettet og sang og trallet hele veien hjem. Lille T hadde på dette tidspunktet tatt over og lå i vogna og knirket. Men det var greit. Vi kom oss hjem og var venner og vel forlikte. Og alt var glemt.

Til det var tid for tannpuss. Men da var det pappas tur.

M:)

2 kommentarer:

  1. Knirking fra vognbarnet høres greit ut, synes jeg. Hva med krumelurepiller for å holde dem ca der mht alder? -M-

    SvarSlett
  2. Hm. Jo, jeg vet ikke. Ulempen med *den* alderen er dette styret med å spise annenhver time hele natta ...

    SvarSlett